Beitstad

By

Felles kommunedelsmøte med administrasjonen 11.10.22 (Malm)

Denne kvelden var hovedgruppen i Bolyst Beitstad på Malm, sammen med de andre kommunedelene og ordfører, kommunedirektør og Jakob Almlid fra Næringsselskapet. 

Jakob gav oss innsikt i arbeidet med Temaplan for næring i Steinkjer (tidligere kalt Vekststrategi) og mer kjennskap til næringsutviklingen i Malm og Follafoss. Et mål for næringsselskapet et å opprettholde og skape arbeidsplasser og næringsliv i hele kommunen, og at det nå jobbes med å lande 3 eller 4 prioriterte områder for å få til dette. Jakob presenterte blant annet tall på hva etablering av en bedrift med ansatte har å bety for både innbyggertall og skatteinntekter til kommunen, for å understreke mulighetene for vekst. Han viste også frem eksempler på næringsutvikling som det jobbes med å få på plass framover, med både nasjonale og internasjonale aktører, og spennende nytenkende innovasjoner, innenfor blant annet biogass, vertikal grønnsaksproduksjon, og sirkulær bioøkonomi knyttet til avfallsstrømmer. Både med tanke på strømpriser og krig i Europa, anses Norge og Trøndelag som en “trygg havn” for mange næringer som ser på mulig etablering. Det er derfor avgjørende å få regulert mer næringsareal og få ferdigstilt arealdel og Temaplan for næring, i følge Jakob. Han legger ikke skjul på at det går for sent. Han avslutter med: “Det er de små samfunn som bygger de store” – og Malm og Follafoss, med sine store næringsområder, bidrar til å understreke nettopp dette. 

Innbyggermedvirkning og samskaping – Øvre Eiker og Asker kommune

Vi fikk et kort foredrag fra nyansatt direktør for medborgerskap i Asker kommune, som inntil nylig har jobbet med innbyggermedvirkning og samskaping i Øvre Eiker kommune som kommunesjef for Kultur og livskraft. Han viste til en måte å organisere innbyggermedvirkning og samskaping på, gjennom Øvre Eikers “grendeutvalg” og gjennom “grendeutvalgs-erklæringen” (et forpliktende dokument for begge parter). Øvre Eiker er en av Norges fattigste kommuner, og i størrelse ganske lik Steinkjer, hvor de ulike tettstedene opplevde å ha lite identitet og lite stolthet. Det de derimot hadde var dugnadsånd, og det, i tillegg til en motreaksjon mot nasisme, ble utgangspunktet for “Øvre eiker viser ansikt” og organisering av Grendeutvalg, som skulle bidra til å bygge lokal identitet og stolthet. Toleranse ble et viktig begrep, og grendeutvalgene fungerer som et av kommunens viktigste utvalg og som knutepunkt i tettstedene (to-veis). Det velges styre i hvert tettsted for hvert år. Det er ulikt hva tettstedene arbeidet med, men det handler mye om stedsutvikling, bidrag opp mot oppvekstmiljø, bidrag inn i planprosesser osv. Arbeidet tydeliggjøres også gjennom en strategi for kommunen: “Livskraftige sammen (2017-2027)”. 

Christer sier at inngangen til arbeidet i Asker kommune er knyttet til medborgerskap og behovet for å ta mer ansvar for hverandre. De har en egen temaplan for Medborgerskap (2021-2033) som har gode ambisjoner for hvordan de sammen skal nå målene, blant annet gjennom noe de kaller Innbyggertorg. Her har de også prøvd ut ulike utvalg, råd og støtteordninger, for å finne gode måter å jobbe på. 

Noe av utfordringene, i følge Christer,  ligger i å endre praksis og kultur – det er lett å vedta men krevende å følge opp, sier han. Både innbyggere, næringsliv, kommune, frivillighet, må endre holdninger og framgangsmåter sammen. Der man før opplevde å måtte ha en klar plan og presentere det på høring, måtte man nå kanskje legge utfordringen på bordet og sammen finne en løsning og en plan, på et tidlig stadiet. Og der man før leverte høringer, var man nå delaktig i prosessen hele veien. Endring er smertefullt for alle, og det kan oppleves som krevende for alle parter å gjøre noe annerledes enn det man er vant til. Kommunedelene stilte spørsmål om opplevd merverdi av slike prosesser og den type organisering, og Christer sier merverdien synliggjøres ved ulike stedsutviklingstiltak og fokus på utenforskap, og det har hatt en effekt gjennom kulturendring – det er viktig å bygge tillit og ha felles forventingsavklaringer. 

Steinkjer kommune – økonomi og muligheter for organisering av Bolyst

Mot slutten av møtet var ordfører og kommunedirektør bedt om å gi oss bedre innsikt i kommunens økonomiske rammer og muligheter, og hvilke utfordringer vi i hovedsak står ovenfor framover. Anne Berit starter med å løfte visjonen(e) til Steinkjer: “En levende småby med bygder i utvikling. Tuftet på ekte saker” og “Der den grønne og blå åkeren møtes”, samt samfunnsdelens fire overordnede områder: Samskapende, Kompetent, Grønn og Møteplass. Det er ingen tvil om at kommuneøkonomien utfordres, og at både administrasjon og politikk nå jobber med å unngå at Steinkjer havner under ytre styring (Roebek). Som ordføreren selv sa: “Det er uaktuelt å ned dit” – før hun pekte på den røde bunnlinja merket Roebek. Kommunedirektøren understreker at utfordringene nå ligger i å gjennomføre ganske store kostnadskutt samtidig som det er behov, ønske og mål om utvikling. Det trekkes også frem at Temaplan for næring i hovedsak vil prioritere områdene bolig og næring, som er løftet som store utfordringer for vekst i Steinkjer.

Kommunedirektøren sa at det jobbes med å finne personer i organisasjonen som kan ha denne “hatten” på – altså koordinere Bolyst-arbeidet. Det er også løftet behovet for en person med ansvar for markedsføring og omdømmebygging i Steinkjer kommune. Han understreker at det er mulig å fremme mer framsnakking av kommunen og det vi får til, og at det er en stor utfordring at blant annet åpne kommentarfelt består mye av det motsatte. 

Vegen videre

Det ble inngått en gjensidig enighet om at dette arbeidet har ført te mye bra, og at det er et ønske fra både kommunedelene og kommunen å få til en mer konkret organisering av samarbeidet. Eksemplene fra Øvre Eiker og Asker ble løftet inn som aktuelle måter å organisere det på, og det må jobbes med å bygge tillit begge veger for å få til samskaping og medvirkning i praksis. Kommunedirektøren foreslår november som et møtetidspunkt for å begynne å jobbe med konkrete løsninger på organisering i Steinkjer, og både arbeidsgruppen for kommunedelene (Aud, Anne-Irene og Vegard), og en større gruppe fra alle kommunedelene må inkluderes i dette arbeidet. Kanskje er det også nyttig å hente inspirasjon fra flere kommuner, og at distriktssenteret bistår noe her. Et veldig flott kveld ble avsluttet med felles bilde tatt av ordfører Anne-Berit Lein: 

By

“Det trengs en landsby for å oppdra et barn”

Slik startet invitasjonen til Åpent folkemøte med fokus på oppvekstmiljøet og bolyst i Beitstad torsdag kveld. En kveld hvor alle foreldre, familiemedlemmer, naboer, trenere og frivillige, næringsliv og ansatte i barnehagene og skolen vår var invitert inn for å se mer helhetlig på hvordan vi som bygd legger til rette for en trygg og god oppvekst for våre barn og unge. I tillegg tørr jeg påstå at vi fikk oss noen aha-opplevelser knyttet til vårt eget sosiale liv, våre holdninger og vår måte å være i relasjon med andre på – noen refleksjoner rundt oss selv som sitter minst like godt nå i ettertid.  

Nesten hundre deltakere på Åpent folkemøte med fokus på Oppvekstmiljø og Bolyst på Beitstad torsdag 15.09.22. Foto: Håvard Joarson Haugan.

For etter en kort innledning fra styrerne og rektoren i bygda om hva som foregår rundt oss på oppvekstområdet, slapp Guttorm Hermann Helgøy til mikrofonen. Guttorm har bakgrunn som både lærer, spesialpedagog, rektor, og er nå tilknyttet Læringsmiljøsenteret, hvor han har spesialisert seg på arbeidet med å skape gode og trygge oppvekstmiljø for barn og unge. Han startet han med å beskrive et grunnleggende behov hos oss mennesker – nemlig trygghet. Han beskrev blant annet behovet for trygghet som en slags unnvikelse fra det som skaper ubehag i oss. Han påstår at vi søker det trygge, det som skaper minst ubehag, og det vi kjenner godt, både i sosiale sammenhenger og i formidling og samtale, og at det har sine utfordringer når vi skal bidra til inkludering og forhindre utenforskap.  

Guttorm balanserte godt mellom faglig formidling, egne erfaringer fra både jobb og familieliv, og ulike filmsnutter, som gav oss mulighet til å reflektere både selv og sammen. En av de filmene som gjorde mest inntrykk var den danske filmen “Alt det vi deler”. Den viser hvordan vi enkelt kan kategoriseres i de synlige kategoriene som viser hva vi har felles, eksempelvis utdanning og yrke, de som trener mye, de eldre, de som bor på landet, ungdommer osv. Men når alle får beskjed om å gå frem dersom de i oppveksten var klassens klovn, kommer det noen fra alle kategoriene. Det samme skjer når programlederen spør om de som er bonusforeldre kan gå frem. Eller alle som har blitt mobbet. Eller som har mobbet. Eller alle de som elsker å danse. Eller som tror på livet etter døden. Så er det plutselig vi. Oss. Oss utenfor de synlige kategoriene. Oss som deler noe vi ikke kunne se.

Se filmen Alt det vi deler (3 minutter): TV 2 | Alt Det Vi Deler 

En annen film Guttorm presenterte heter “Venner i skolen” – selv om denne filmen burde hete “venner” fordi innholdet gjelder uansett alder. Den beskriver at venner ikke trenger å ha valgt hverandre, eller ha blitt venner fordi de har mye til felles og liker hverandre veldig godt, noe vi kanskje tenker på som vennskap i dag. Denne filmen beskriver venner som noe man blir når man er på samme sted til samme til. Vennskap som oppstår fordi vi skal ha respekt for hverandre og passe på hverandre når vi er sammen. Klassevenner, nabovenner, ferievenner, familievenner og treningsvenner. Ikke bestevenner. Bestevenner kan fort bli et begrep som brukes til å holde noen utenfor. Noen som da ikke er bestevenner. En bevisstgjøring rundt hva vennskap kan være, og en slags ny definisjon på vennskap, ble derfor sådd inn til oss som var på møtet på torsdag.  

Se filmen her: Venner på skolen 

I likhet med “Alt det vi deler” handler kanskje derfor vennskap om å være åpen for å dele noe med noen man ikke tror man deler noe med. Om å være raus og åpen for å være venner her og nå, med noen man trodde var annerledes, men som man kanskje oppdager at heier på samme fotball-lag. Kanskje har man en felles interesse for håndarbeid? Eller har opplevd noe som gir felles erfaringer? Eller kanskje man bare er sammen i situasjonen og passer på at alle parter har det trygt og godt akkurat nå. Det er jo det vi ønsker at barn og unge i dag skal gjøre, og det betyr at også vi voksne må gjøre det, som rollemodeller.   

Gjennom Bolyst-arbeidet har det flere ganger kommet frem at ikke alle opplever å være inkludert i Beitstad. Det må vi innrømme at gjør vondt å tenke på. At det oppleves litt som om vi har lukkede nettverk, hvor det ikke er plass til noen nye. At ikke alle kjenner til eller opplever å kunne delta på møteplasser, arrangementer og ting som skjer i bygda vår. Det skaper utenforskap og utrygghet, selv om det helt sikkert oppleves trygt og godt for oss som har våre trygge nettverk. Guttorm viste oss noen eksempler på hvordan barn og unge kan holde andre utenfor. En kald skulder som vendes i det du nærmer deg. En ring med mennesker som lukkes i det du kommer bort. En samtale som stopper opp. Blikk som unnviker, eller enda verre – du har bare blitt glemt. De har jo ikke gjort noe galt..? Disse situasjonene er ikke vanskelig å overføre til oss voksne. Vi gjør dette selv også. Kanskje enda mer indirekte og skjult, men like ekskluderende. Likevel kan vi ofte, med gode og viktige intensjoner, fortelle barn hvem de skal sitte sammen med, hvem de skal holde i hånden og hvem de skal leke med, nettopp for å unngå utenforskap. For å sikre at alle har noen. Men hva skjer når vi blir fortalt at vi skal sitte med noen andre enn de vi vil sitte med som voksne? Hva skjer når vi kommer til en sosial situasjon med venner, og noen deler oss opp? Det skaper ubehag, utrygghet og irritasjon, sant? Kan vi gjøre noe med det? Lære noe av det? Bli bevisst når vi faktisk gjør det mot andre selv?  

I innledningen nevnte vi en teori kalt “mattering”. Oversatt til norsk kan det bli et såpass godt norsk ord som “betydningsfullhet”. Teorien er enkel, og beskriver et stort, grunnleggende behov hos mennesker, uansett alder, fungering, kjønn, legning, etnisitet – nemlig det å oppleve å bety noe. Det handler om å oppleve å bety for seg selv, for andre, i barnehage/skole/arbeid og for samfunnet som helhet. Det handler også opp å oppleve selv at en selv har en verdi på de samme arenaene. Dette henger sammen med det som ble beskrevet gjennom HODEBRA ABC, en enkelt oppskrift for mental sunnhet. Den sier nemlig at for å bedre din mentale helse bør du gjøre noe aktivt, gjøre noe aktivt sammen med andre, og gjøre noe meningsfullt. Aktivt betyr ikke nødvendigvis trening eller fysisk aktivitet, selv om det er løsningen for noen, men det å ta tak i noe og gjøre noe med det. Eksempelvis håndarbeid, betale regninger som har hopet seg opp, eller det å lære noe nytt. Dersom man gjør dette sammen med andre, og det oppleves som meningsfullt i tillegg, vil man kunne bedre sin mentale sunnhet – uansett hvordan utgangspunktet var! Man legger derfor selv lista på hva HODEBRA ABC betyr for seg, og man har mulighet til å ta tak i noe uten særlig mye hjelp utenifra.  

Det bør derfor være et mål for oss alle sammen, og særlig i Bolyst-arbeidet, at på Beitstad så skal vi alle få oppleve å bety noe, ha en verdi og bidra med noe meningsfullt. Her skal alle oppleve et fellesskap gjennom å høre til – og det må vi alle gjøre noe aktivt med selv for å oppnå. Alt dette bør ligge til grunn dersom vi ønsker å løfte Beitstad som en god plass å leve og en god plass og vokse opp. Og dersom vi ønsker å bidra til et bedre oppvekstmiljø på Beitstad tror vi at vi må starte med oss selv. Våre holdninger. Våre slengkommentarer. Våre kalde skuldre og himling med øynene. Våre tanker om de vi tror vi ikke deler noe med. Måten vi omtaler andre rundt oss. Og ikke minst må vi utfordre tryggheten vår og ubehaget vi kan kjenne på ved å åpne opp for andre. For nye. Vi sier at barna skal gå bort til de de ser stå alene. At de skal spørre de som står alene om å være med å leke. Men gjør vi det selv? Ser vi de som står alene hos oss..? Går vi frem som gode rollemodeller?  

Vi vil derfor takke alle dere som møtte opp. Dere som er landsbyen vår. Dere som har gitt oss tilbakemelding om hvor nyttig det var å sitte sammen på tvers, å få nye tanker. De gode refleksjonene i etterkant på arenaer vi møtes på – butikken, quizpub, og på jobb. Dere som utfordret dere selv og tryggheten ved å sette dere sammen med noen dere ikke kjente aller best. Som tenker å gjøre det neste gang. Dere utgjør en forskjell! For som det ble sagt i innledningen: Det er ingen andre enn oss som kan gjøre visjoner, planer, strategier og fine ord om til praksis. Det kommer ingen å fikser bedre inkludering for oss. Det kommer ingen å bedrer oppvekstmiljøet vårt. Det er vi som må ta det ned, snakke om det sammen og finne ut hva alt betyr for oss i praksis. Hva vi må gjøre litt annerledes. Hvordan vi vil ha det her hos oss i Beitstad. For om alle vi gjør litt vil det utgjøre en stor forskjell for alle som hører til hos oss. Takk!  

Og velkommen tilbake neste runde – ja, for det må bli en neste runde?  

Guttorm Helgøy, Maria Myhr Haugnes, Lise Halsen og Kim Rune Holmvik. Foto: Grete Folden.

Med vennlig hilsen 

Lise Halsen, Maria Myhr Haugnes og Kim Rune Holmvik, på vegne av alle ansatte i Beitstad barnehage, Jåddåren gårdsbarnehage og Beitstad skole.  

By

Endringer i busstilbudet etter gjenåpning av Beitstadsundbrua

Foto: ATB

Informasjon fra AtB om ruteendringer

Når Beitstadsundbrua på fylkesvei 17 gjenåpner vil det bli endringer på to busslinjer. I tillegg er det bygget nye innfartsparkeringer som vil betjenes av busslinjene. Endringene vil påvirke reisende på linje 680 Namsos – Steinkjer – Levanger fra og med 22. juni og 630 Steinkjer – Follafoss – Vanvikan fra og med gjenåpningen 15. juni.

Linje 680 Namsos – Steinkjer – Levanger

Endringer trer i kraft først ved omlegging til sommerruter 22. juni. Linjen vil i hovedsak benytte nye fylkesvei 17 og kjøre traseen over Beitstadsundbrua, men på noen avganger på morgenen og ettermiddagen – og på to avganger i helgene – kjører linjen «gamle fylkesvei 17» om Vellamelen. På den måten opprettholdes et direktebusstilbud også fra holdeplassene Sprova, Hjelnesset, Kråknesset, Vellamelen og Beitstad til og fra Steinkjer/Levanger og Namsos.

Følgende avganger fra Namsos betjener gamle fylkesvei 17:

Hverdag: avgang 05:30, 06:30, 07:30 og 08:30

Lørdag: avgang 09:50

Søndag: avgang 17:45

Følgende avganger fra Steinkjer betjener gamle fylkesvei 17:

Hverdag: avgang 15:35, 16:35, 17:35

Lørdag: avgang 15:35

Søndag: avgang 17:35

Linje 630 Vanvikan – Follafoss – Malm

Linje 630 vil gjenoppta avgangene linjen hadde før stengingen av Beitstadsundbrua i mai. Linjen kjører nye fylkesvei 17 over brua, og vil kun betjene gamle fylkesvei 17 på én avgang på hverdager klokken 15:30 fra Campus Guldbergaunet til Vellamelen. Strekningen Holmvik – Malm (Fv720) vil kun betjenes på én avgang tur/retur på skoledager.

Bestillingstransport og tilbringertransport gjelder som før. Beitstadområdet vil fortsatt ha tilbud om bestillingstransport til og fra Steinkjer på mandag og torsdag, og internt i Beitstadområdet på onsdager.

I Verran vil tilbringertransporten ha korrespondanse med linje 680 på Strømnes eller Østvik i stedet.

Tormod Ellingsen
Kommunikasjonsrådgiver

By

Barneår

-Barneår-

Av Floyd Anton Tangen

Lovet dere å fortelle litt om mine ungdomsår, men før det, vil jeg dere skal ta del i litt av det jeg husker fra mine barneår. Jeg kunne ha skrevet en liten bok om disse årene, men skal prøve å selektere ned så det blir ei fortelling på bare noen sider.

Jeg hadde en trygg og god oppvekst på «Myra» sammen med mine foreldre og 4 brødre. Mine brødre var for så vidt mye eldre enn meg, så de hadde flyttet ut da jeg begynner å huske fra min barndom/oppvekst. På denne tiden av historien var ikke ordet ADHD oppfunnet. Vertfall ingen rundt oss var klassifisert i den retningen. Ordet mobbing var heller ikke i vårt vokabular, selv om vi praktiserte kunsten uten å vite at det var mobbing vi drev med. Jeg ble for eksempel mobbet på skolen pga. at jeg hadde problemer med dobbel-konsonantene og at jeg leste dårlig. Ikke av noen elever, men av en lærer. Jepp dere ser rett. På den andre siden var jeg en mobber selv også, da jeg/vi mobbet ei av jentene i klassen vår noe helt forferdelig. Noe jeg i dag tar sterk avstand fra, og har bedt henne om unnskyldning for.

Min far var ute på anlegg og lå borte hele uken så det var bare i helgene han var hjemme. Min mor måtte ta seg av hjemmets plikter som å melke 2 kuer, få levert melkespann til melkerampen 1,5 km unna både sommer og vinter. I finvær som i ruskevær og storm. Hun måtte mate høns, gris og hest, når det var vi som hadde hesten på stallen. (Delte hest med onkelen min, så det var hipp som happ hvor den sto på stall) Hun hadde potet, gulrot og kålåker å ta vare på og jeg husker også at det var hun og jeg som kjørte inn høy når det var tørt.

Opp mot jul ble kjøkkenet på Myra omgjort til bakeri og både potetlefser, flatbrød og skjenning ble produsert i stor skala. Joda mor hadde mere enn nok å henge fingrene i ho. Om ikke det var nok, dro hun rundt i bygda og kokkelerte både i bryllup, konfirmasjoner og begravelser. Og ikke minst, hun hadde hatt 4 unger og oppdra, og nå en vilter guttunge som skulle oppdras sånn noenlunde også. Men jeg bruker å si, det ble da folk av meg også.

Så hadde vi gris som skulle slaktes til jul. Faste ritualer hver gang, bålpanne midt på gårdsplassen, far opp i grålysningen for å tenne bål og varme opp vann til slakter Søren kom.

Som på så mange andre plasser i bygda, hadde vi enda ikke bad og vaskerom, så helgevasken ble tatt i en stor vaskebalje framfor ovnen på kjøkkenet. Og vaskemaskin? Ikke oppfunnet. Klosett, hadde vi heller ikke, utedo med to seter i uthuset var tingen, så ble det montert opp et lite sete da jeg kom til. Bad ble vel innredet i gammelstua rundt 1959 -60, men klosett, ikke før ny stue ble bygd i 1972.

TV kom i 1963 på Myra tror jeg, og bare en radio hadde vi og den sto på en hylle på kjøkkenet. Kvar lørdag ettermiddag/kveld satt jeg og hørte på barnetimen med en stor spisspose hele peanøtter kjøpt på butikken for 25 øre viss vi hadde råd.

Fritidsproblemer hadde vi ikke. Langt ifra. På sommertid fotball, mye fotball og ugraslugging i gulrot og kålåker. Fotball- treninger og kamper minst 2 ganger pr. uke. Så med musikkøvelsene i tillegg, var det å sykle nedpå Vellamelen 3-4 ganger pr. uke ikke uvanlig.

Badet gjorde vi ungene da som nå. Men vi var kanskje litt mere oppfinnsomme enn dagens unger som tror at bassengene på Dampsaga er eneste mulighet for utfoldelse. Var vi ikke på Tørret og badet «på floa», var vi enten nedi Støla og Moldelva, eller oppi Vesterhus-vannet.

Og guttemusikkøvelser og spilling. Øvelser på vinterstid, spilling når vår (1 og 17. mai) og sommer (musikkstevner) kom. Jeg spilte tromme. Tok over trommen etter Odd Jørgen Rye borti Røsegg-grenda. Dagen jeg hadde avtalt å få tromma, tok jeg melkebilen fra melkerampa borti Håggån til Rye-gården, med Torstein Grande som sjåfør. Satt bak på platten sammen med melkespannene. Da bilen returnerte fra Steinkjer var det å ta samme turen hjem igjen.

Musikkøvelsene var på gamle Veldeskolen, og på vinters tid i snø og blåst ned og opp «Bakkan» kunne det være en dryg tur å ta for en liten guttunge. Men øve måtte vi, heldigvis fikk jeg satt igjen tromma på skolen, så jeg slapp å drasse på den hver gang. Litt bedre ble det da Marit Bergsmo begynte i musikken, da var vi to som gikk sammen og hadde selskap i hverandre.

Borti Svarvashåggån sto det før et skytterhus hvor «gammeLkaiLLa’n spælt» poker. Det kunne til tider gå hardt for seg, når never ble slått i bordet i vrede over tapt potter. Vi ungene fikk av våre forelde klar beskjed om å holde oss unna mens gammelkara spilte, da det etter sigende ofte ble servert drikke der vi ungene ikke hadde godt av å se eller høre om. Men straks de var ferdige, var vi ungene der. For både bord og golv var spikret sammen av tynt materiale med mye luft imellom så det var ofte det falt penger ned og under huset. Var alltid noen øre og finne når et sånn pokerlag var ferdig.

Borti Svarvashåggån var det også foruten postkasser og melkerampe, to garasjer for biler tilhørende Berg og Kolberg. Lia opp til disse to gårdene var på vinters tid vanskelig å komme opp med bil, da den enda ikke var benket ut, og var til tider kronglete og glatt. Piggdekk var jo enda ikke oppfunnet, så kjettinger var eneste mulighet. Var ikke kjettingene påmontert var det å parkere bilen for natten inne i disse to garasjene.

Svarvashåggån ja, har ikke tall på dager/kvelder rattkjelken fikk suse ned der. På de beste dagene når det var isglatt kunne vi kjøre kjelkene langt nedover Inderbergmyrene.

Før jeg forlater Svarvashåggån må jeg ta med skytterbanen som ble etablert der på starten av 1960 tallet. Masse stevner, mye folk og vi fremvokstringene som skivemarkører på 100 metergrava er det jeg husker med glede fra denne tiden.

Og ikke minst, på søndags forremiddag gikk en del av oss på søndagsskole hos gamle fru Sandstad. Gullstjerne i boka + sjablonger opphengt på filt-lerret fortalte oss om både Jesu fødsel og virke her på jord. «Kan dere sitte stille og konsentrere dere litt, ellers lærer dere ingen ting», syns jeg hører fru Sandstad litt oppgitt predikerer for oss barna enda. 

Ellers på søndager når folk hadde fri, ble det kastet på stikka. Stenekorsen var som regel samlingsstedet for det på Nord/Øst-Jådåren. Skal ikke forklare så mye om spillet, men det ble som regel brukt 5 øringer til denne aktiviteten. De var store og litt tunge og passet utmerket til formålet.

Krokettbaner fantes det også mange av. På Nord/Øst-Jådåren en ved Einar Saugestads hus. En annen på haugen like ved hvor Solfrid og Erling Stene bodde, og en tredje oppe på Bratberg-åsen. Like ved hvor Erling Dragland huset sto før.

 Oppe på kvistloftet til Hilmar Stene, far til bl.a. Rolf, utspant det seg mang en fotballkamp mellom Rolf og meg når vinteren satte inn. I flere år holdt vi det gående. Med garn-nøste som ball hadde vi flere hundre timer med kamper først til 10 mål. Rolf var jo så mye bedre enn meg, men lot meg vinne noen ganger så jeg ikke gikk lei. Og mang ei «kaksjive» ble fortært når Reidun kom opp og mente guttene måtte ha en pust i bakken og litt næring innabords før de spilte videre.

Ellers på vinters tid ski og atter ski.  Det gikk skiløyper over alt. «Skieittå» som vi sa. Kolberglia var en yndet plass for skileik. Ellers var det hoppbakker mange plasser. Hamsåsen, Hårråbakken, Aunbakken, Tangenbakken og ikke minst var det Bjørklibergrenn hver vinter, med Arvid, Gaute og Andras som primus motorer. Noe vi ungene gledet oss til, ikke minst premieutdelingen i Jadarheim.

Oppe i «Skolstubakken» som vi kalte det, på andre siden hvor det i dag står en enebolig, sto det ei badstue som sang på siste verset da jeg vokste opp. Men ikke verre enn at en kammerat og jeg rundt midten av sekstitallet fyrte opp ovnen en kald vinterdag, og ble de siste som brukte herligheten. Etter sigende mange som benyttet dette tilbudet da den ble satt opp av Andreas Røsegg tidlig på 1940 tallet.

Skolegangen da, startet på Beitstad Sentralskule i 1958. Klassen besto av 25 stk. 20 gutter og 5 jenter. Med Inga Melgård som kyndig, stødig og ikke minst snill lærerinne fra første til fjerde klasse. Skoledagen fra halv ni til 1 de første fire årene, med undervisning mandag, onsdag, fredag en uke. Tirsdag, torsdag, lørdag den neste uken. Om morgenen kom bussen til Ivar Seem og hentet oss. Husker Åge Hammer som sjåfør utenom Ivar selv. Gamle Ole Seem kjørte oss ungene fra Jådåren hjem etter endt skoledag kl.1 de første fire årene i sin nye 1958 modell Volvo PV445 duett, uten seter bak, så vi ungene satt hulter i bulter i varerommet uten sikkerhetsseler. For sikkerhetsseler var IKKE oppfunnet enda. Veistellet var heller ikke så mye å skrive hjem om, på vårparten med teleløsning og telehiv kunne veiene, både hovedveien og sideveiene, være nesten helt ufremkommelig. Asfalt ikke oppfunnet på strekningen Jådåren-Velemelen-Jådåren enda.

Hva rørte seg i bygda. Utenom primærnæringene som jord/land og skogbruk, som var inne i en industriell revolusjon, hadde vi Jådåren Filial, Poståpneriet på Skjæmstad med Ole post. Jadarheim og Rostad-saga. Nordtug-gruva og Torvstrøfabrikken. Sementvarefabrikken nemme Skjæmstad var i startgropa og Svarvagruva ble åpnet. Og oppe i Moan et militæranlegg som besto av tre garasjer, som foruten å huse militært materiell, også hadde et verksted hvor en soldat pr. gang/år fikk sin militærtjeneste gjennomført. Under kyndig ledelse av Magne Myrseth ble mange bilmekanikere utdannet der.

Og ikke minst oppe i «Svarvasmoan» som vi kalte det, var det på vinters tid militærøvelser/repetisjonsøvelser hvor flere hundre soldater lå i telt og kriget mot hverandre. Dette utnyttet vi ungene selvfølgelig. Ved å sparke forbi, ble vi av soldatene spurt om å dra på filialen å handle for dem. Slik kom vi i kontakt med mange, og noen øre rikere for hver handel. Måtte jo selvfølgelig få noe for turen. Da jeg også nevnte at vi på Myra hadde høner, og egg og selge, ble jeg en meget populær guttunge. Der hadde dagens eggprodusenter på Jådåren solgt ut et fjøs med egg promte. Men med noen få høner ble ikke omsetningen av egg den store fortjenesten, men jeg fikk innpass i et par 16 mannstelt hvor jeg syntes det var rettelig så trivelig å være. Med en rødglødende ovn midt i teltet og våte soldatsokker rund omkring, og i skinnet av parafinlamper, fikk jeg servert «Dødmann på boks» for første gang allerede som 8-9 åring. Og skokrem da, dro hjem så mye gratis skokrem i løpet av disse dagene at vi hadde skokrem i mange år fremover.  

På Rostad-saga hadde de en 150 meter lang jernbane med   vogn hvor de kjørte ut bak og stav. Det var en yndet lekeplass for oss ungene på kveldstid. Rart ingen fikk «klæmt» av seg en finger eller ble overkjørt. Men det gikk bra. Så hendte det at det ble for stor fart på vogna og den falt utenfor skinnene, da ble det slutt med leiken denne kvelden, da den var for tung for oss ungene og få opp. (Var ingen stopper påmontert enden av skinnene) Men kvelden etter kunne det være at vi var der igjen, for da var vogna løftet på plass. Ellers var Filialrampa en yndet samlingsplass, både i barndommen og i ungdomsårene.

Jadarheim ble ferdig til jul i 1955, og alle vet vi hva den har betydd for bygda både før og nå. En samlingsplass alle kan trives, ta del i og samle om.

Jadarheim kunne i min barndom enkelte kvelder by på misjonærer som dro forbi og viste frem lysbilder fra misjonsmarken. Oppslag på filialtrappa fortalte oss at opplevelser fra Madagaskar og andre eksotiske steder her i verden var å få høre/se om der og da. Disse kveldene besto i salmesang, lysbilder og loddsalg. Misjonæren skulle vel ha noen slanter til livets opphold og var svært så gla og fornøyd for lodd som ble kjøpt.

Saga og Nordtug-gruva kom bort nesten samtidig, begge deler planert ut og er helt usynlig i dagen terreng. Svarvagruva derimot har blitt en kjempe, og er i dag på eiendommen Nortugs mark hvor Torfinn Aas er grunneier.

Hva jeg ellers husker, jo det var lite med biler enda, traktorer begynte å komme, men hesten var nesten like vanlig som bil i min barndom. Var med og kjørte korn til mølla med hest. Og på Låtra ble det hentet tafs. Da en gammel kone døde og mor var ei av arvingene, husker jeg, for jeg var med og «hjalp» til, ble to lass av ting, kjørt hjem med hest og «bekkvogn».

Så var det potetferie på skolen. Da måtte vi ungene ut på gårder i bygda å plukke poteter. For mitt vedkommende til Jakob Setten i tre dager. Vi fikk middag og kveldsmat kvar dag og 30 kroner for hele jobben etter tre dager. Og vi var fornøyde med oppgjøret, hadde penger i pengepungen i lang tid etterpå.

Og fremkomstmiddelet jeg hadde: Først en liten blå juniorsykkel med buet stang, men ble fort forliten, hvorpå en   brukt mørkerød mellomstor sykkel til 50 kroner ble innkjøpt og brukt til jeg kjøpte ny sykkel til konfirmasjonstiden.

Skal jeg dra ut navlestrengen og bevege meg litt utenfor min barndoms dal Jådåren, må jeg ta med «storbyen» Vellamelen hvor det var 3 dagligvarebutikker, bakeri, to trevarefabrikker, to bensinstasjoner en møbelsnekker, sportsforretning, kiosk, kafeteria og samfunnshus med kino og gymsal. Jepp vi hadde gymnastikk oppe i storsalen på samfunnshuset da jeg gikk på Beitstad junivørsjiti.  2 skoler, både sentralskulen og Vellaskolen. (Framhaldsskole på denne tiden) Separat tannlegekontor og sløyd i Fosnesbygget.Vi hadde Beitstad mølle, 2-3 byggmestre, sagbruk, rørlegger og murere. Da skulle det grøfste av industri på «MeLa» også være nevnt.

På sommers tid, hendte det at tivolitrupper slo seg ned på fotballbanen. Husker spesielt et Dansk tivoli, med ei jente som danset på line. Hun var i mine øyne et av verdens syv underverker der og da, på min alder og hette så mye som Ann Kristin Liøkel. Snakk om, når hun ikke opptrådte, toppleides vi rundt området. Gutten var i lykkerus, og tilbrakte det meste av dagen på fotballbanen.

Så var vi på Hjelbotten og helka sild, var med min far og onkel i robåten dæm i fellesskap eide. Kan det være at jeg husker feil, da jeg mener det var mye mere sild i fjorden da enn det er i dag!!

Helt til slutt: Buhunden Fia må jeg nevne, hun var en del av min oppvekst på «Myra». Hun var der da jeg ble født, og kom ikke bort før jeg var ca. 8 – 9 år. En trist dag i en ung gutts sinn, hvorpå jeg gråt mine modige tårer den dagen hun ble tatt av dage.

Slik kunne jeg ha fortsatt med historier i lange baner, men må slutte av her for denne gangen. Neste gang kommer historien om ungdomstiden og hva det medførte.

 

 

By

Beitstadbanden med musikkvideoslipp 17. mai

Beitstadbanden

Den kule Beitstadbanden slipper sin første musikkvideo på selveste 17. mai 😎🎷🎺🥁  Følg med – dette blir kult 🥳🥳

https://www.facebook.com/Beitstadbanden/?__tn__=%2Cd%2CP-R&eid=ARDJN9F-ccTcoU8n06WVOb6VhO78T3JAHvHC9WIqsp62kBX_Ge91suIa6Pf8v0D0JRJjWlZ01hrmzfxs