Nyheter Arkiver - Beitstad

-Barneår-

Av Floyd Anton Tangen

Lovet dere å fortelle litt om mine ungdomsår, men før det, vil jeg dere skal ta del i litt av det jeg husker fra mine barneår. Jeg kunne ha skrevet en liten bok om disse årene, men skal prøve å selektere ned så det blir ei fortelling på bare noen sider.

Jeg hadde en trygg og god oppvekst på «Myra» sammen med mine foreldre og 4 brødre. Mine brødre var for så vidt mye eldre enn meg, så de hadde flyttet ut da jeg begynner å huske fra min barndom/oppvekst. På denne tiden av historien var ikke ordet ADHD oppfunnet. Vertfall ingen rundt oss var klassifisert i den retningen. Ordet mobbing var heller ikke i vårt vokabular, selv om vi praktiserte kunsten uten å vite at det var mobbing vi drev med. Jeg ble for eksempel mobbet på skolen pga. at jeg hadde problemer med dobbel-konsonantene og at jeg leste dårlig. Ikke av noen elever, men av en lærer. Jepp dere ser rett. På den andre siden var jeg en mobber selv også, da jeg/vi mobbet ei av jentene i klassen vår noe helt forferdelig. Noe jeg i dag tar sterk avstand fra, og har bedt henne om unnskyldning for.

Min far var ute på anlegg og lå borte hele uken så det var bare i helgene han var hjemme. Min mor måtte ta seg av hjemmets plikter som å melke 2 kuer, få levert melkespann til melkerampen 1,5 km unna både sommer og vinter. I finvær som i ruskevær og storm. Hun måtte mate høns, gris og hest, når det var vi som hadde hesten på stallen. (Delte hest med onkelen min, så det var hipp som happ hvor den sto på stall) Hun hadde potet, gulrot og kålåker å ta vare på og jeg husker også at det var hun og jeg som kjørte inn høy når det var tørt.

Opp mot jul ble kjøkkenet på Myra omgjort til bakeri og både potetlefser, flatbrød og skjenning ble produsert i stor skala. Joda mor hadde mere enn nok å henge fingrene i ho. Om ikke det var nok, dro hun rundt i bygda og kokkelerte både i bryllup, konfirmasjoner og begravelser. Og ikke minst, hun hadde hatt 4 unger og oppdra, og nå en vilter guttunge som skulle oppdras sånn noenlunde også. Men jeg bruker å si, det ble da folk av meg også.

Så hadde vi gris som skulle slaktes til jul. Faste ritualer hver gang, bålpanne midt på gårdsplassen, far opp i grålysningen for å tenne bål og varme opp vann til slakter Søren kom.

Som på så mange andre plasser i bygda, hadde vi enda ikke bad og vaskerom, så helgevasken ble tatt i en stor vaskebalje framfor ovnen på kjøkkenet. Og vaskemaskin? Ikke oppfunnet. Klosett, hadde vi heller ikke, utedo med to seter i uthuset var tingen, så ble det montert opp et lite sete da jeg kom til. Bad ble vel innredet i gammelstua rundt 1959 -60, men klosett, ikke før ny stue ble bygd i 1972.

TV kom i 1963 på Myra tror jeg, og bare en radio hadde vi og den sto på en hylle på kjøkkenet. Kvar lørdag ettermiddag/kveld satt jeg og hørte på barnetimen med en stor spisspose hele peanøtter kjøpt på butikken for 25 øre viss vi hadde råd.

Fritidsproblemer hadde vi ikke. Langt ifra. På sommertid fotball, mye fotball og ugraslugging i gulrot og kålåker. Fotball- treninger og kamper minst 2 ganger pr. uke. Så med musikkøvelsene i tillegg, var det å sykle nedpå Vellamelen 3-4 ganger pr. uke ikke uvanlig.

Badet gjorde vi ungene da som nå. Men vi var kanskje litt mere oppfinnsomme enn dagens unger som tror at bassengene på Dampsaga er eneste mulighet for utfoldelse. Var vi ikke på Tørret og badet «på floa», var vi enten nedi Støla og Moldelva, eller oppi Vesterhus-vannet.

Og guttemusikkøvelser og spilling. Øvelser på vinterstid, spilling når vår (1 og 17. mai) og sommer (musikkstevner) kom. Jeg spilte tromme. Tok over trommen etter Odd Jørgen Rye borti Røsegg-grenda. Dagen jeg hadde avtalt å få tromma, tok jeg melkebilen fra melkerampa borti Håggån til Rye-gården, med Torstein Grande som sjåfør. Satt bak på platten sammen med melkespannene. Da bilen returnerte fra Steinkjer var det å ta samme turen hjem igjen.

Musikkøvelsene var på gamle Veldeskolen, og på vinters tid i snø og blåst ned og opp «Bakkan» kunne det være en dryg tur å ta for en liten guttunge. Men øve måtte vi, heldigvis fikk jeg satt igjen tromma på skolen, så jeg slapp å drasse på den hver gang. Litt bedre ble det da Marit Bergsmo begynte i musikken, da var vi to som gikk sammen og hadde selskap i hverandre.

Borti Svarvashåggån sto det før et skytterhus hvor «gammeLkaiLLa’n spælt» poker. Det kunne til tider gå hardt for seg, når never ble slått i bordet i vrede over tapt potter. Vi ungene fikk av våre forelde klar beskjed om å holde oss unna mens gammelkara spilte, da det etter sigende ofte ble servert drikke der vi ungene ikke hadde godt av å se eller høre om. Men straks de var ferdige, var vi ungene der. For både bord og golv var spikret sammen av tynt materiale med mye luft imellom så det var ofte det falt penger ned og under huset. Var alltid noen øre og finne når et sånn pokerlag var ferdig.

Borti Svarvashåggån var det også foruten postkasser og melkerampe, to garasjer for biler tilhørende Berg og Kolberg. Lia opp til disse to gårdene var på vinters tid vanskelig å komme opp med bil, da den enda ikke var benket ut, og var til tider kronglete og glatt. Piggdekk var jo enda ikke oppfunnet, så kjettinger var eneste mulighet. Var ikke kjettingene påmontert var det å parkere bilen for natten inne i disse to garasjene.

Svarvashåggån ja, har ikke tall på dager/kvelder rattkjelken fikk suse ned der. På de beste dagene når det var isglatt kunne vi kjøre kjelkene langt nedover Inderbergmyrene.

Før jeg forlater Svarvashåggån må jeg ta med skytterbanen som ble etablert der på starten av 1960 tallet. Masse stevner, mye folk og vi fremvokstringene som skivemarkører på 100 metergrava er det jeg husker med glede fra denne tiden.

Og ikke minst, på søndags forremiddag gikk en del av oss på søndagsskole hos gamle fru Sandstad. Gullstjerne i boka + sjablonger opphengt på filt-lerret fortalte oss om både Jesu fødsel og virke her på jord. «Kan dere sitte stille og konsentrere dere litt, ellers lærer dere ingen ting», syns jeg hører fru Sandstad litt oppgitt predikerer for oss barna enda.

Ellers på søndager når folk hadde fri, ble det kastet på stikka. Stenekorsen var som regel samlingsstedet for det på Nord/Øst-Jådåren. Skal ikke forklare så mye om spillet, men det ble som regel brukt 5 øringer til denne aktiviteten. De var store og litt tunge og passet utmerket til formålet.

Krokettbaner fantes det også mange av. På Nord/Øst-Jådåren en ved Einar Saugestads hus. En annen på haugen like ved hvor Solfrid og Erling Stene bodde, og en tredje oppe på Bratberg-åsen. Like ved hvor Erling Dragland huset sto før.

Oppe på kvistloftet til Hilmar Stene, far til bl.a. Rolf, utspant det seg mang en fotballkamp mellom Rolf og meg når vinteren satte inn. I flere år holdt vi det gående. Med garn-nøste som ball hadde vi flere hundre timer med kamper først til 10 mål. Rolf var jo så mye bedre enn meg, men lot meg vinne noen ganger så jeg ikke gikk lei. Og mang ei «kaksjive» ble fortært når Reidun kom opp og mente guttene måtte ha en pust i bakken og litt næring innabords før de spilte videre.

Ellers på vinters tid ski og atter ski. Det gikk skiløyper over alt. «Skieittå» som vi sa. Kolberglia var en yndet plass for skileik. Ellers var det hoppbakker mange plasser. Hamsåsen, Hårråbakken, Aunbakken, Tangenbakken og ikke minst var det Bjørklibergrenn hver vinter, med Arvid, Gaute og Andras som primus motorer. Noe vi ungene gledet oss til, ikke minst premieutdelingen i Jadarheim.

Oppe i «Skolstubakken» som vi kalte det, på andre siden hvor det i dag står en enebolig, sto det ei badstue som sang på siste verset da jeg vokste opp. Men ikke verre enn at en kammerat og jeg rundt midten av sekstitallet fyrte opp ovnen en kald vinterdag, og ble de siste som brukte herligheten. Etter sigende mange som benyttet dette tilbudet da den ble satt opp av Andreas Røsegg tidlig på 1940 tallet.

Skolegangen da, startet på Beitstad Sentralskule i 1958. Klassen besto av 25 stk. 20 gutter og 5 jenter. Med Inga Melgård som kyndig, stødig og ikke minst snill lærerinne fra første til fjerde klasse. Skoledagen fra halv ni til 1 de første fire årene, med undervisning mandag, onsdag, fredag en uke. Tirsdag, torsdag, lørdag den neste uken. Om morgenen kom bussen til Ivar Seem og hentet oss. Husker Åge Hammer som sjåfør utenom Ivar selv. Gamle Ole Seem kjørte oss ungene fra Jådåren hjem etter endt skoledag kl.1 de første fire årene i sin nye 1958 modell Volvo PV445 duett, uten seter bak, så vi ungene satt hulter i bulter i varerommet uten sikkerhetsseler. For sikkerhetsseler var IKKE oppfunnet enda. Veistellet var heller ikke så mye å skrive hjem om, på vårparten med teleløsning og telehiv kunne veiene, både hovedveien og sideveiene, være nesten helt ufremkommelig. Asfalt ikke oppfunnet på strekningen Jådåren-Velemelen-Jådåren enda.

Hva rørte seg i bygda. Utenom primærnæringene som jord/land og skogbruk, som var inne i en industriell revolusjon, hadde vi Jådåren Filial, Poståpneriet på Skjæmstad med Ole post. Jadarheim og Rostad-saga. Nordtug-gruva og Torvstrøfabrikken. Sementvarefabrikken nemme Skjæmstad var i startgropa og Svarvagruva ble åpnet. Og oppe i Moan et militæranlegg som besto av tre garasjer, som foruten å huse militært materiell, også hadde et verksted hvor en soldat pr. gang/år fikk sin militærtjeneste gjennomført. Under kyndig ledelse av Magne Myrseth ble mange bilmekanikere utdannet der.

Og ikke minst oppe i «Svarvasmoan» som vi kalte det, var det på vinters tid militærøvelser/repetisjonsøvelser hvor flere hundre soldater lå i telt og kriget mot hverandre. Dette utnyttet vi ungene selvfølgelig. Ved å sparke forbi, ble vi av soldatene spurt om å dra på filialen å handle for dem. Slik kom vi i kontakt med mange, og noen øre rikere for hver handel. Måtte jo selvfølgelig få noe for turen. Da jeg også nevnte at vi på Myra hadde høner, og egg og selge, ble jeg en meget populær guttunge. Der hadde dagens eggprodusenter på Jådåren solgt ut et fjøs med egg promte. Men med noen få høner ble ikke omsetningen av egg den store fortjenesten, men jeg fikk innpass i et par 16 mannstelt hvor jeg syntes det var rettelig så trivelig å være. Med en rødglødende ovn midt i teltet og våte soldatsokker rund omkring, og i skinnet av parafinlamper, fikk jeg servert «Dødmann på boks» for første gang allerede som 8-9 åring. Og skokrem da, dro hjem så mye gratis skokrem i løpet av disse dagene at vi hadde skokrem i mange år fremover.

På Rostad-saga hadde de en 150 meter lang jernbane med vogn hvor de kjørte ut bak og stav. Det var en yndet lekeplass for oss ungene på kveldstid. Rart ingen fikk «klæmt» av seg en finger eller ble overkjørt. Men det gikk bra. Så hendte det at det ble for stor fart på vogna og den falt utenfor skinnene, da ble det slutt med leiken denne kvelden, da den var for tung for oss ungene og få opp. (Var ingen stopper påmontert enden av skinnene) Men kvelden etter kunne det være at vi var der igjen, for da var vogna løftet på plass. Ellers var Filialrampa en yndet samlingsplass, både i barndommen og i ungdomsårene.

Jadarheim ble ferdig til jul i 1955, og alle vet vi hva den har betydd for bygda både før og nå. En samlingsplass alle kan trives, ta del i og samle om.

Jadarheim kunne i min barndom enkelte kvelder by på misjonærer som dro forbi og viste frem lysbilder fra misjonsmarken. Oppslag på filialtrappa fortalte oss at opplevelser fra Madagaskar og andre eksotiske steder her i verden var å få høre/se om der og da. Disse kveldene besto i salmesang, lysbilder og loddsalg. Misjonæren skulle vel ha noen slanter til livets opphold og var svært så gla og fornøyd for lodd som ble kjøpt.

Saga og Nordtug-gruva kom bort nesten samtidig, begge deler planert ut og er helt usynlig i dagen terreng. Svarvagruva derimot har blitt en kjempe, og er i dag på eiendommen Nortugs mark hvor Torfinn Aas er grunneier.

Hva jeg ellers husker, jo det var lite med biler enda, traktorer begynte å komme, men hesten var nesten like vanlig som bil i min barndom. Var med og kjørte korn til mølla med hest. Og på Låtra ble det hentet tafs. Da en gammel kone døde og mor var ei av arvingene, husker jeg, for jeg var med og «hjalp» til, ble to lass av ting, kjørt hjem med hest og «bekkvogn».

Så var det potetferie på skolen. Da måtte vi ungene ut på gårder i bygda å plukke poteter. For mitt vedkommende til Jakob Setten i tre dager. Vi fikk middag og kveldsmat kvar dag og 30 kroner for hele jobben etter tre dager. Og vi var fornøyde med oppgjøret, hadde penger i pengepungen i lang tid etterpå.

Og fremkomstmiddelet jeg hadde: Først en liten blå juniorsykkel med buet stang, men ble fort forliten, hvorpå en brukt mørkerød mellomstor sykkel til 50 kroner ble innkjøpt og brukt til jeg kjøpte ny sykkel til konfirmasjonstiden.

Skal jeg dra ut navlestrengen og bevege meg litt utenfor min barndoms dal Jådåren, må jeg ta med «storbyen» Vellamelen hvor det var 3 dagligvarebutikker, bakeri, to trevarefabrikker, to bensinstasjoner en møbelsnekker, sportsforretning, kiosk, kafeteria og samfunnshus med kino og gymsal. Jepp vi hadde gymnastikk oppe i storsalen på samfunnshuset da jeg gikk på Beitstad junivørsjiti. 2 skoler, både sentralskulen og Vellaskolen. (Framhaldsskole på denne tiden) Separat tannlegekontor og sløyd i Fosnesbygget.Vi hadde Beitstad mølle, 2-3 byggmestre, sagbruk, rørlegger og murere. Da skulle det grøfste av industri på «MeLa» også være nevnt.

På sommers tid, hendte det at tivolitrupper slo seg ned på fotballbanen. Husker spesielt et Dansk tivoli, med ei jente som danset på line. Hun var i mine øyne et av verdens syv underverker der og da, på min alder og hette så mye som Ann Kristin Liøkel. Snakk om, når hun ikke opptrådte, toppleides vi rundt området. Gutten var i lykkerus, og tilbrakte det meste av dagen på fotballbanen.

Så var vi på Hjelbotten og helka sild, var med min far og onkel i robåten dæm i fellesskap eide. Kan det være at jeg husker feil, da jeg mener det var mye mere sild i fjorden da enn det er i dag!!

Helt til slutt: Buhunden Fia må jeg nevne, hun var en del av min oppvekst på «Myra». Hun var der da jeg ble født, og kom ikke bort før jeg var ca. 8 – 9 år. En trist dag i en ung gutts sinn, hvorpå jeg gråt mine modige tårer den dagen hun ble tatt av dage.

Slik kunne jeg ha fortsatt med historier i lange baner, men må slutte av her for denne gangen. Neste gang kommer historien om ungdomstiden og hva det medførte.

Godt jobba av de som har jobbet mest med denne saken. 🥳🥳

Uten dette vedtaket ville mange Frivilligsentraler blitt lagt ned fra 2021. Nå har Regjeringen gitt oss en mulighet til å jobbe videre med å finne en god finansieringsordning som sikrer alle sentraler videre drift fremover.

https://frivilligsentral.no/nyhet?gode-nyheter-for-frivilligsentraler-i-dagens-revidert-nasjonalbudsjett&Id=33773&fbclid=IwAR0mIi3ZEQsV2sK6J_sn0OyXXQutZtWb-g3rc4ngaIc9MR_613ZmVvE3gNM

«Regjeringen utsetter endringen av frivilligsentralenes tilskuddsordning
Å innlemme tilskuddet til frivilligsentralene i innbyggertilskuddet, har vært svært omdiskutert de siste månedene. Nå har regjeringen foreslått å avvente endringen, det er Norges Frivilligsentraler glade for.
Siden vedtaket om å flytte ansvaret for frivilligsentralene fra Stortinget til kommunen ble fattet i 2016, har Norges Frivilligsentraler jobbet for å synliggjøre for partiene hvilke konsekvenser dette vil få. I 2019 ble det klart at endringen ville medføre et kutt for 70% av landets 469 frivilligsentraler når det statlige tilskuddet skulle innlemmes i innbyggertilskuddet.
Det siste året har en rekke lokalpolitikere, tidligere stortingsrepresentanter og frivilligsentralene selv, ropt et tydelig varsku om hva som er i ferd med å skje. Senest i mars signerte 237 ordførere fra alle partier på et opprop hvor de ba regjeringen videreføre den tilskuddsordningen som de siste 30 årene har vært grunnstenen for den enorme mobiliseringen av lokal frivillighet som frivilligsentralene har bidratt til.
De 469 frivilligsentralene i 311 kommuner, organiserer i dag innsatsen til over 55 000 frivillige som bidrar med over 2 200 årsverk frivillighet.
Norges Frivilligsentraler ser frem til å jobbe videre sammen med Stortinget og regjeringen for å finne en ny fremtidig løsning. Vi har foreslått en skisse til løsning hvor øremerkingen til frivilligsentralene fjernes, men som også sikrer en bærekraftig og forutsigbar drift og utvikling av landets frivilligsentraler.
Ta kontakt med styreleder Arvid Askø eller politisk talsperson Espen Watne Andresen for ytterligere informasjon.
Styreleder Arvid Askøs kommentar til dagens pressemelding fra Høyre.
Norges Frivilligsentraler er glade for at regjeringen nå har satt bremsene på. Vi har jobbet tett med kulturkomiteen på Stortinget, og vi opplever at det er tverrpolitisk enighet om at frivilligsentralene er helt sentrale for utviklingen av den lokale frivilligheten. En viktig del av suksessfaktorene til frivilligsentralene har vært en statlig finansieringsordning. At vedtaket fra 2016 nå blir foreslått utsatt, ser vi på som et meget positivt tegn på at regjeringen også ser at en innbygger-basert tilskuddsordning vil medføre store kutt for flertallet av landets frivilligsentraler.»

Kommuneproposisjonen 2021
10.8.3 Frivilligsentralene
Ansvaret for tilskudd til frivilligsentraler er fra 2017 overført til kommunene. I en overgangsordning til og med 2020 er tilskuddet fordelt med særskilt fordeling på Kommunal- og moderniseringsdepartementets budsjett på kap. 571 Rammetilskudd til kommuner, post 60 Innbyggertilskudd. I 2017 ble det fordelt 151 mill. kroner til frivilligsentralene. For 2020 er bevilgningen 200 mill. kroner. Dette er 13 mill. kroner mer enn bevilgningen i 2019, 25 mill. kroner mer enn i 2018 og 49 mill. kroner mer enn i 2017. Tilskuddet til frivillighetssentraler videreføres med en særskilt fordeling i 2021

Endringer i busstilbudet etter gjenåpning av Beitstadsundbrua

Barneår

Beitstadbanden med musikkvideoslipp 17. mai

Gode nyheter for Frivilligsentralene i dagens reviderte nasjonalbudsjett.

Våre åpningstider mai 2020