“Det trengs en landsby for å oppdra et barn”

Slik startet invitasjonen til Åpent folkemøte med fokus på oppvekstmiljøet og bolyst i Beitstad torsdag kveld. En kveld hvor alle foreldre, familiemedlemmer, naboer, trenere og frivillige, næringsliv og ansatte i barnehagene og skolen vår var invitert inn for å se mer helhetlig på hvordan vi som bygd legger til rette for en trygg og god oppvekst for våre barn og unge. I tillegg tørr jeg påstå at vi fikk oss noen aha-opplevelser knyttet til vårt eget sosiale liv, våre holdninger og vår måte å være i relasjon med andre på – noen refleksjoner rundt oss selv som sitter minst like godt nå i ettertid.  

For etter en kort innledning fra styrerne og rektoren i bygda om hva som foregår rundt oss på oppvekstområdet, slapp Guttorm Hermann Helgøy til mikrofonen. Guttorm har bakgrunn som både lærer, spesialpedagog, rektor, og er nå tilknyttet Læringsmiljøsenteret, hvor han har spesialisert seg på arbeidet med å skape gode og trygge oppvekstmiljø for barn og unge. Han startet han med å beskrive et grunnleggende behov hos oss mennesker – nemlig trygghet. Han beskrev blant annet behovet for trygghet som en slags unnvikelse fra det som skaper ubehag i oss. Han påstår at vi søker det trygge, det som skaper minst ubehag, og det vi kjenner godt, både i sosiale sammenhenger og i formidling og samtale, og at det har sine utfordringer når vi skal bidra til inkludering og forhindre utenforskap.  

Guttorm balanserte godt mellom faglig formidling, egne erfaringer fra både jobb og familieliv, og ulike filmsnutter, som gav oss mulighet til å reflektere både selv og sammen. En av de filmene som gjorde mest inntrykk var den danske filmen “Alt det vi deler”. Den viser hvordan vi enkelt kan kategoriseres i de synlige kategoriene som viser hva vi har felles, eksempelvis utdanning og yrke, de som trener mye, de eldre, de som bor på landet, ungdommer osv. Men når alle får beskjed om å gå frem dersom de i oppveksten var klassens klovn, kommer det noen fra alle kategoriene. Det samme skjer når programlederen spør om de som er bonusforeldre kan gå frem. Eller alle som har blitt mobbet. Eller som har mobbet. Eller alle de som elsker å danse. Eller som tror på livet etter døden. Så er det plutselig vi. Oss. Oss utenfor de synlige kategoriene. Oss som deler noe vi ikke kunne se.

En annen film Guttorm presenterte heter “Venner i skolen” – selv om denne filmen burde hete “venner” fordi innholdet gjelder uansett alder. Den beskriver at venner ikke trenger å ha valgt hverandre, eller ha blitt venner fordi de har mye til felles og liker hverandre veldig godt, noe vi kanskje tenker på som vennskap i dag. Denne filmen beskriver venner som noe man blir når man er på samme sted til samme til. Vennskap som oppstår fordi vi skal ha respekt for hverandre og passe på hverandre når vi er sammen. Klassevenner, nabovenner, ferievenner, familievenner og treningsvenner. Ikke bestevenner. Bestevenner kan fort bli et begrep som brukes til å holde noen utenfor. Noen som da ikke er bestevenner. En bevisstgjøring rundt hva vennskap kan være, og en slags ny definisjon på vennskap, ble derfor sådd inn til oss som var på møtet på torsdag.  

I likhet med “Alt det vi deler” handler kanskje derfor vennskap om å være åpen for å dele noe med noen man ikke tror man deler noe med. Om å være raus og åpen for å være venner her og nå, med noen man trodde var annerledes, men som man kanskje oppdager at heier på samme fotball-lag. Kanskje har man en felles interesse for håndarbeid? Eller har opplevd noe som gir felles erfaringer? Eller kanskje man bare er sammen i situasjonen og passer på at alle parter har det trygt og godt akkurat nå. Det er jo det vi ønsker at barn og unge i dag skal gjøre, og det betyr at også vi voksne må gjøre det, som rollemodeller.   

Gjennom Bolyst-arbeidet har det flere ganger kommet frem at ikke alle opplever å være inkludert i Beitstad. Det må vi innrømme at gjør vondt å tenke på. At det oppleves litt som om vi har lukkede nettverk, hvor det ikke er plass til noen nye. At ikke alle kjenner til eller opplever å kunne delta på møteplasser, arrangementer og ting som skjer i bygda vår. Det skaper utenforskap og utrygghet, selv om det helt sikkert oppleves trygt og godt for oss som har våre trygge nettverk. Guttorm viste oss noen eksempler på hvordan barn og unge kan holde andre utenfor. En kald skulder som vendes i det du nærmer deg. En ring med mennesker som lukkes i det du kommer bort. En samtale som stopper opp. Blikk som unnviker, eller enda verre – du har bare blitt glemt. De har jo ikke gjort noe galt..? Disse situasjonene er ikke vanskelig å overføre til oss voksne. Vi gjør dette selv også. Kanskje enda mer indirekte og skjult, men like ekskluderende. Likevel kan vi ofte, med gode og viktige intensjoner, fortelle barn hvem de skal sitte sammen med, hvem de skal holde i hånden og hvem de skal leke med, nettopp for å unngå utenforskap. For å sikre at alle har noen. Men hva skjer når vi blir fortalt at vi skal sitte med noen andre enn de vi vil sitte med som voksne? Hva skjer når vi kommer til en sosial situasjon med venner, og noen deler oss opp? Det skaper ubehag, utrygghet og irritasjon, sant? Kan vi gjøre noe med det? Lære noe av det? Bli bevisst når vi faktisk gjør det mot andre selv?  

I innledningen nevnte vi en teori kalt “mattering”. Oversatt til norsk kan det bli et såpass godt norsk ord som “betydningsfullhet”. Teorien er enkel, og beskriver et stort, grunnleggende behov hos mennesker, uansett alder, fungering, kjønn, legning, etnisitet – nemlig det å oppleve å bety noe. Det handler om å oppleve å bety for seg selv, for andre, i barnehage/skole/arbeid og for samfunnet som helhet. Det handler også opp å oppleve selv at en selv har en verdi på de samme arenaene. Dette henger sammen med det som ble beskrevet gjennom HODEBRA ABC, en enkelt oppskrift for mental sunnhet. Den sier nemlig at for å bedre din mentale helse bør du gjøre noe aktivt, gjøre noe aktivt sammen med andre, og gjøre noe meningsfullt. Aktivt betyr ikke nødvendigvis trening eller fysisk aktivitet, selv om det er løsningen for noen, men det å ta tak i noe og gjøre noe med det. Eksempelvis håndarbeid, betale regninger som har hopet seg opp, eller det å lære noe nytt. Dersom man gjør dette sammen med andre, og det oppleves som meningsfullt i tillegg, vil man kunne bedre sin mentale sunnhet – uansett hvordan utgangspunktet var! Man legger derfor selv lista på hva HODEBRA ABC betyr for seg, og man har mulighet til å ta tak i noe uten særlig mye hjelp utenifra.  

Det bør derfor være et mål for oss alle sammen, og særlig i Bolyst-arbeidet, at på Beitstad så skal vi alle få oppleve å bety noe, ha en verdi og bidra med noe meningsfullt. Her skal alle oppleve et fellesskap gjennom å høre til – og det må vi alle gjøre noe aktivt med selv for å oppnå. Alt dette bør ligge til grunn dersom vi ønsker å løfte Beitstad som en god plass å leve og en god plass og vokse opp. Og dersom vi ønsker å bidra til et bedre oppvekstmiljø på Beitstad tror vi at vi må starte med oss selv. Våre holdninger. Våre slengkommentarer. Våre kalde skuldre og himling med øynene. Våre tanker om de vi tror vi ikke deler noe med. Måten vi omtaler andre rundt oss. Og ikke minst må vi utfordre tryggheten vår og ubehaget vi kan kjenne på ved å åpne opp for andre. For nye. Vi sier at barna skal gå bort til de de ser stå alene. At de skal spørre de som står alene om å være med å leke. Men gjør vi det selv? Ser vi de som står alene hos oss..? Går vi frem som gode rollemodeller?  

Vi vil derfor takke alle dere som møtte opp. Dere som er landsbyen vår. Dere som har gitt oss tilbakemelding om hvor nyttig det var å sitte sammen på tvers, å få nye tanker. De gode refleksjonene i etterkant på arenaer vi møtes på – butikken, quizpub, og på jobb. Dere som utfordret dere selv og tryggheten ved å sette dere sammen med noen dere ikke kjente aller best. Som tenker å gjøre det neste gang. Dere utgjør en forskjell! For som det ble sagt i innledningen: Det er ingen andre enn oss som kan gjøre visjoner, planer, strategier og fine ord om til praksis. Det kommer ingen å fikser bedre inkludering for oss. Det kommer ingen å bedrer oppvekstmiljøet vårt. Det er vi som må ta det ned, snakke om det sammen og finne ut hva alt betyr for oss i praksis. Hva vi må gjøre litt annerledes. Hvordan vi vil ha det her hos oss i Beitstad. For om alle vi gjør litt vil det utgjøre en stor forskjell for alle som hører til hos oss. Takk!  

Og velkommen tilbake neste runde – ja, for det må bli en neste runde?